Norsk Trekkhundklubb ble stiftet 6. januar 1931. Initiativtaker og stifter var Frithjof Nilsen Moe, også kjent under navnet «Skipperen».
Fra starten var NTK en ambulanseklubb, og første sesong, vinteren 1932, sto seks utrustede ambulansespann klare til innsats. Stasjoner ble opprettet, og virksomheten var i full gang med førstehjelpskurs og det hele. De første ambulansestasjonene var Tryvannstua, Ullevålseter, Blankvannsbråten, Svartor, Lilloseter og Guldsmeden ved Elvåga.
Trekkhundambulansen gjorde nok et steg fremover med «Nordmarksekspressen», et hundespann som fulgte det skiløpende publikum mellom Mylla og Oslo, tvers gjennom Nordmarka.
Norsk Trekkhundklubbs virksomhet utviklet seg fort til å omfatte en aktivitetsutfoldelse som omfattet humanitær virksomhet, friluftsliv og idrett.
I påsken 1932 ble de første hundespann fra NTK satt inn i fjellredningstjenesten på fjellet. Innenfor fjellredningstjenesten skulle det vise seg at hundespannene våre virkelig kom til fortjent heder og verdighet gjennom flere vellykkede redningsaksjoner.
Det er i første rekke gode, gamle og kjente navn som Henrik Solberg, Torodd Hustad, Leif Evjen, Svein B. Sørensen, Per Hansen og Finn Søhr, 30-årenes innsatsvillige unge menn som bidro til den positive utviklingen som var så viktig for at klubben er det den fortsatt er i dag.
I årene mot krigen økte spannantallet sakte men sikkert. Ambulansestasjonene ble også flere, bl.a. Lørenseter, dessuten stasjoner i de andre bymarkene kom i tillegg til de opprinnelige. Vinteren 35/36 var det 14 spann til å bemanne stasjonene.

Forbund

Alt tidlig stiftet medlemmer av NTK nye klubber rundt om i landet. Disse klubbene tok opp de samme aktiviteter som moderklubben, og ble underavdelinger av samme. Dette pionérarbeidet ga støtet til at flere nye klubber ble stiftet utenfor NTK. Disse uavhengige klubbene gikk i 1936 sammen i Norges Trekkhundforbund.
Dette forbundet og Norsk Trekkhundklubb med lokalavdelinger ble de to store i norsk hundekjøring i denne tiden. Målsettingen for disse to store forbundene var noe forskjellig idet Norsk Trekkhundklubb la hovedvekten av sin virksomhet til ambulanseformål, mens Norges trekkhundforbund i større grad interesserte seg for den betydning og verdi hundekjøring hadde som idrettsgren. Nå må det ikke forstås dithen at NTK og dets medlemmer ikke hadde interesser i retning av idrettslig bruk av hundespann. Allerede i 1931 arrangerte NTK landets første organiserte trekkhundkonkurranse.
Disse to forbundene drev sin virksomhet parallelt i noen år, og forholdet mellom dem ble til tider ganske konkurransepreget, noe som ikke alltid var av det gode. Dette ble innsett av ledelsen i begge forbund, og bestrebelser ble gjort for å finne frem til et organisasjonsmønster som kunne danne grunnlag for sammenslåing. Disse forhandlingene ble til slutt brakt vel i havn av Torgrim Andersen, Erling Sættem og Torodd Hustad. I 1951 var Norges Hundekjørerforbund (NHF) en realitet, og ble tatt opp som likeverdig medlem i Norges Idrettsforbund i 1956.

Krigen

Mens klubben gjennom 30-årene nådde stadig nye høyder, trakk det opp til uvær over Europa. Krigen spredte seg, og det ble åpenbart at heller ikke Norge kunne unngå innblanding. Det ble et spørsmål om trekkhundklubbens og derved trekkhundambulansens være eller ikke være i tiden som skulle komme.
På generalforsamlingen i 1940 ble det fattet enstemmig vedtak om at klubben skulle opprettholde ambulansetjenesten i marka, som upolitisk humanitær organisasjon. Vedtaket ble loddet blant seniorkjørerne i et internt møte, hvor styret fikk de aktives fulle støtte.
Det første krigsåret forløp uten store vanskeligheter. I 1941 begynte derimot problemene å tårne seg opp, særlig i form av krav fra okkupasjonsmaktens side om å få rekvirere hunder og utstyr. Mange snedige knep ble benyttet for å lure det beste unna tyskerne, og dette lyktes i stor grad. I lange perioder under krigen ledet Torodd M. Hustad, i egenskap av viseformann, styrets vanskelige arbeid. De aktive kjørerne viste i krigsårene en beundringsverdig lojalitet overfor klubben.
Under ledelse av Viggo Hareim, Torgrim Andersen og Erling Sætten ble ambulansevirksomheten omorganisert. Den enkelte spannfører fikk endelig det fulle ansvar for tilsyn til sitt eget spann. Dette førte til større rettferdighet, økt ansvarsfølelse, og ikke minst var det viktig at spannførerne ble desentralisert. Nå kunne ikke tyskerne bare troppe opp på Majorstua en søndag morgen og rekvirere alt de ønsket. Spannene startet med forskjellig utgangspunkt, og i uka var hunder og utstyr spredt, og mer eller mindre i dekning. Takket være disse karene som her er nevnt, samt flere andre trofaste medlemmers lojalitet og oppofrelse sto klubben gjennom krigen uten brukket rygg. Riktignok var den noe ribbet for hunder og brukbart utstyr, men evne og vilje til gjenoppbygging var det i fullt monn.

Etterkrigstiden

Man kan si at klubben opplevde en ny gullalder gjennom etterkrigstiden, blant annet gjennom et økende samarbeid med andre organisasjoner. Samarbeidet med Trekkhundforbundet og senere Hundekjørerforbundet er jo allerede nevnt. Like viktig var det økende samarbeidet med Røde Kors gjennom Oslo og Omegns Hjelpekorps, og samarbeidet med Den Norske Turistforening. Hunder: I 1955 eide klubben 19 polarhunder, 20 schäfere og 33 riesenschnauzere. Etter hvert fant man ut at grønlandshunder var best egnet for klubbens aktiviteter, og ved inngangen til 80-tallet hadde klubben ca. 55 grønlandshunder.
Nå er både ambullansekjøringen og klubbens hundehold historie. Det er nå opp til medlemmene å holde seg med hunder, i hovesak egnet for konkurranse- og tur-kjøring.